ENGLISH

Performance is an art form that today occupies a far more central position than it held only a few years ago. The reasons are complex, however in relation to the more established art genres; the performance medium’s flexible, interdisciplinary character is essentially significant. With this in mind we consider the time ripe for marking the occasion by an arrangement involving regional as well as international ambition.   

When we chosed Lyngheisenteret (The Heathland Centre) as a partner and exhibition location, it was for its unique cultural landscape as an interesting framework for the festival. Lyngheisenteret at Lygra provided the arrangement with both intimacy and openness, and offered the possibility for both indoor and outdoor presentations. In a characteristically rural environment, with a mental as well as geographical proximity to Bergen, we aimed to show the public works of performance which reflect precisely this duality. 

Over the past decade, and as a matter of course, considerable attention in the field of contemporary art has been focused on the development and understanding of the urban: recently apparent in the UKS biennial in Oslo, Autumn 04. Simultaneous contact with nature and the cultural landscape surrounding the cities is ever-present on many levels. For Oslo it is the reference to “Marka” (“the field”), while Bergen has its byfjell (city-mountains), and who hasn’t spent their summer holiday “in the country”? At the same time people in contemporary Europe, for longer or shorter periods, experience these big city environments and the diversity they represent in relation to Norwegian urbanity. 

By choosing artists who work in a variety of ways within this field of tension between city and wilderness, we hoped to enrich the festival public with new ideas and visual challenges. 

DELTAGENDE KUNSTNERE PARTICIPATING ARTIST

1 Robert Alda (Norway/Poland)
2 Brian Catling (UK)
3 Fire Birds (Norway, Denmark, Canada) Agnes Nedregaard,  Molly Haslund,  Anthony Schrag  
4 Kurt Johannessen (Norway)
5 Sandra Johnston (Northern Ireland)
6 Karen Kipphoff (Germany/Norway)
7 Boris Nieslony (Germany)
8 Irma Optimist (Finland)
9 Skylla & Charybdis (Norway), Rita Marhaug, Ingunn Wright
10 Artur Tajber (Poland)
11 Roi Vaara (Finland)

NORSK
 "I guess you had to be there"
Tekst  av Anne Szefer Karlsen
Alle foto av Arne Skaug Olsen

Utsikt fra Lyngheisenteret, Lygra

På engelsk har man en setning som godt kan brukes i denne sammenhengen: ”I guess you had to be there”. Dette blir gjerne sagt når noen, og ofte jeg, forsøksvis gjenforteller en hendelse, men som ved fortellingens slutt innser dens utilstrekkelighet. Det er en setning jeg bruker når min fortellerglede tar overhånd, slik jeg har tenkt å gjøre her. Språkets utilstrekkelighet blir synliggjort for meg, og jeg begynner denne teksten med dette innspillet for allerede i utgangspunktet nesten å resignere. Grunnen til at jeg fortsetter å skrive en mindre vellykket gjenfortelling, er for å åpne opp for en diskusjon om hva som egentlig har skjedd. Jeg mener det kan være viktig å bidra med en mindre vellykket gjenfortelling for å åpne opp rommet rundt en internasjonal performancefestival. ”I guess you had to be there” kan også brukes for å vise usynlige sammenhenger mellom mennesker. Når to mennesker har opplevd det samme er en slik setning overflødig, de har begge vært tilstede. Og selv om opplevelsene er to helt forskjellige så er disse to menneskene deltakere i situasjonen; uten den ene ville den andre ha oppfattet situasjonen annerledes. 

Publikum på veien fra Lyngheisenteret  mot sjøen

Anthony Schrag fra fellesperformancen til Fire Birds

Ved å oppholde seg på et sted, å agere i et landskap og ved å delta som publikum på en performancefestival på et sted som Lygra, skjer noe som kan beskrives med Fernando Ortizs begrep ’transculturation’. Transculturation ble lansert som et begrep allerede i 1947, og er noe som i økende grad kan beskrive vår egen samtid, men også kunsten. Det er en optimistisk beskrivelse av resultatet av globale fenomener. Kulturer som er i kontakt med hverandre vil på en eller annen måte alltid være i konflikt med hverandre på grunn av deres ulikheter. Allikevel er det uunngåelig at kulturer kommer nærmere og nærmere hverandre som et resultat av økt kommunikasjon og transport, og dette skaper nye former for kontaktflater. Disse kontaktflatene kan altså skape konflikt, men Ortiz mente at mennesket alltid vil bidra til en løsning på slike konflikter på sikt. I kunsten vil jeg si at disse kontaktflatene bare kan ansees som positive. De resulterer sjelden i krig eller annen fysisk konflikt, som kan være tilfellet ellers i samfunnet. Konflikten i kunsten kan i verste fall bety at representanter for ett syn ignorerer andres syn, i beste fall, noe som oftest er tilfellet, skaper konflikten nye former for kunst, et nytt publikum, nye former for diskusjoner og enda en utvidelse av kunstfeltet. 

Fire Birds sin performanceavslutning og publikum

Kurt Johannessen, i bukten nedenfor senterbygget, "Blu 8"  

På denne måten har en performancefestival som ”Mellom himmel og hav”,  som også er et resultat av økt kommunikasjon og transport, flere funksjoner. Det skapes kontaktflater mellom kunstner og landskap, samtid og historie,  sentrum og periferi, og sist men ikke minst  mellom verk og publikum. I disse kontaktflatene vil det da også ligge en del konflikter. Noen er løst tidligere andre steder, mens noen ble for meg løst på Lygra.  

Karen Kipphoff i performanceutfoldelse 

Ved å oppholde seg i et landskap vil landskapet fortone seg annerledes for den neste som ankommer det samme landskapet. Mennesker setter spor etter seg. Så spørsmålet som oppstår er hvilken grunn kunstnerne i denne festivalen tråkket på. Lygra er en av de få gjenværende lyngheiene i Europa. Et kulturlandskap som har strekt seg langs hele den europeiske vestkysten så langt ned som Portugal, men som nå er tilgrodd av skog de fleste steder. Dette er altså en av de siste lyngheiene i Europa, og bruken av landskapet i dag har som funksjon å bevare dette kulturlandskapet ikke, som før, å brødfø de som bor der.   Måten kunstnerne har nærmet seg dette historiske faktum er nesten ikke tilstede i verkene mener jeg, men så er man heller ikke programforpliktet som kunstner til å ta opp i seg et steds helhetlige historie for å arbeide i det. Den som kommer nærmest i mine øyne er Karen Kipphoffs performance. Halvveis gjennom den første vandringen langs Lygras stier blir vi overrumplet av kunstneren som har tatt på seg en rolle som urban kvinne avkledd sine vante omgivelser. Hun bærer på en sort skulderveske og paraply, og er kledd i en sort trechcoat-lignende jakke. Kvinnen slår løs med paraplyen på et mangefarget langhåret teppe, som ligger i et bregnekratt, mens hun mellom slagene sier ting som ”There you are!” og ”I told you not to come here!”. For meg reflektere denne aksjonen min egen motvilje mot å bevege meg ut i naturen, men som på underlig vis er lokket hit av min egen kunstinteresse. Og siden verket ikke har fått noen tittel i programmet så tar jeg meg den frihet til å tolke denne opplevelsen i forhold til meg selv. Som Tore Næss skrev i en kunstritikk i Klassekampen i slutten av september i år; ”Denne tolkningen er søkt, men søkte tolkninger er også en viktig del av kritikkpraksisen. Tolkninger som er søkte gir kritikeren rom for autonomi, og muliggjør den overskridelse som gjør kritikken til et kunstnerisk arbeid i seg selv. Takk for det.” Når man allikevel er lurt ut i det fri så er den kroppslige opplevelsen også blitt en del av festivalen, så når Kurt Johannessen i hans ”Blu 8” trer sakte ut i vannet barbeint ikledd dress så kjente jeg frysningene rase langs ryggen. Det må ha vært kaldt selv om plassen det skjedde på kalles Badeplassen og kalenderen sier august. Etter å ha gått ut i vannet så langt at vannet sto til over knærne snudde han seg sakte mot publikum som fornøyd sto igjen på land. Sakte begynner han å vaske ansiktet i vannet med hendene, og etter hvert farger vannet av. Eller er det himmelen som speiler seg også i hans ansikt slik som i vannoverflaten? Det er ikke godt å si, men magisk er det. 

Agnes fra Fire Birds

Festivalen varte i én dag, den 27. august 2005, som var en regntung og kald, for årstiden å regne, dag. Opplevelsen ble heldigvis ikke avbrutt av regn, det konsentrerte seg i den lange lunsjtimen da det sto i bakken. Før lunsj var det lagt opp til vandring langs en sti på to og en halv kilometer. Denne vandringen ble begynt av en leken performance som ble kalt ”Froggy Goes to Heaven” av performancegruppen Fire Birds. De har tidligere arbeidet mest i urbane rom, men tok utfordringen med å lage et verk til Lygra bokstavelig talt på strak arm. Vi ble møtt av to mennesker som ved å henge i de bladløse trærne understrekte vinden som farer over Lygra. Publikum ble så ledet nedover stien av en hoppende og syngende performancegruppe, og ble avsluttet av at publikum på rekke og rad defilerte gjennom en menneskeskapt port. Det er tydelig at denne gruppen nok hører hjemme i byrommet først og fremst, men som en myk inngang til festivalen fungerte verket godt. Den senket barrieren publikum kan ha hatt til et i utgangspunktet komplisert kunstnerisk uttrykk ved at man flere ganger ble lurt til å le og smile litt. 

Anthony fra Fire Birds 

Fire Birds-porten åpnet både festivalen og neste verk, som var det tidligere nevnte ”Blu 8”. Nærmest planlagt for å la publikum få varmen tilbake i kroppen måtte vi gå langt til Ytre Lygra for på en topp å treffe en delvis inkluderende performance. Robert Alda viste utvalgte publikummere innholdet i en hvit kasse laget av legoklosser. Etter å ha blitt vist landskapet og havet rundt høydedraget vi sto på fikk publikummeren se det hemmelige innholdet. Jeg fikk ikke selv se, så for meg er det like skjult som for deg som leser denne teksten. Noe jeg derimot fikk gleden av å se var Boris Nieslonys uannonserte performance inne i et uthus på vei fra det ene til det andre, som et lite mal apropos til de villsauene og kuene vi trasket mellom på vår vandring. Langt der inne hørte vi brekingen til en sau, og siden min omgang med slikt landskap er ganske begrenset tenkte jeg at dette var da helt naturlig. En av mine vandrervenner derimot mente at denne sauen var stengt inne mot sin vilje og åpnet døren. Stor var vår overraskelse da det var en kunstner som sto for det naturtro ropet, bøyd over et tent stearinlys. Som en avslutning til denne første sløyfen gikk vi nesten helt tilbake til vårt utgangspunkt på Lyngheisenteret for å få med oss finske Irma Optimists performance. Igjen ble i hvert fall mitt smil lokket fram. Midt i denne performancen fikk vi en høylytt oppramsing av elektriske apparater og innretninger, og det hele ble avsluttet av en repeterende vandring frem og tilbake over en kort strekning mens hun bar på et flagg med et uendelighetstegn, ∞, på til tonene av en marsj vi alle har hørt før.  Flagget ble plantet resolutt i marken ved marsjens slutt, men spør meg ikke om hvilken marsj det var. ”I guess you had to be there”.

Anthony fra Fire Birds

Som en del av festivalen var det lagt inn en lengre lunsjpause med servering av lokal villsausuppe. Dette skapte en kontaktflate mellom publikummere veldig lik den man opplever på reise, å være i et rom fullt av fremmede man må forholde seg til. Også kunstnerne som deltok på festivalen er kjent med denne sosiale formen, og det er på bakgrunn av slike situasjoner de er invitert inn av arrangørene. Kunstnere, og kanskje spesielt performancekunstnere, forholder seg alltid til nye steder og blir reisende i sitt yrke. ”Mellom himmel og hav” speiler en slik virkelighet da kunstnerne som er invitert, er det på bakgrunn av tidligere samarbeid med de lokale kunstnerne som arrangerte festivalen og som også deltok med egne verk.  

Skylla & Karybdis i aksjon ved Lyngheisenteret

Nærmest som en speiling av denne kunstverdenen og vår lunsjopplevelse, der det var kamp om å få servert suppe i tide, fikk vi etter lunsj oppleve verket ”Kollega - konkurent” av Ingunn Wright og Rita Marhaug. På samme måte som vi vet det var kaldt i vannet for Johannessen, må dette ha gjort litt vondt. Fra bak et høydedrag rett på utsiden av Lyngheiseteret hører vi kunsterne rope på hverandre. Etterhvert kommer de til syne på åskammen. Det er med tydelig glede de omfavner hverandre, og omfavnelsen går over i å bli en pinlig lang klem som igjen utvikler seg til en brytekamp. Brytekampen blir heftigere og heftigere og kunstnerne faller overende, og i en brytende, rullende, slåssende bevegelse kommer de mot oss ned bakken. De ender i en vanndam, men lar seg ikke avspore og fortsetter. Når de løser seg opp begir de seg opp bakken igjen. Igjen hører vi deres lengtende rop på hverandre bak åskammen, som blir avbrutt av noe vi bare kan anta å være enda en kamp.  

Artur Tajber tar imot publikum 

Slik som Wright og Marhaug lar oss tro at de gjentar sin aksjon, gjentar publikum sin tur innover Lygra på nytt. Tilbake på Badeplassen møter vi den polske Artur Tajber som uten språk framfører sin performance. Det elementet som står sterkest i mitt minne er hans avslutning som går under jorden, bokstavelig talt. Siden vi fysisk beveger oss fra verk til verk vil man automatisk sammenligne det sist sette med det neste. Etter Tajber er det fint lite å se. Derimot er opplevelsen av neste verk monumental i sin enkelhet. Når vi beveger oss gjennom lyngheiene hører vi noen som roper, som resiterer en tekst man tror man drar kjensel på, men den er ugjennomtrengelig framført på tysk. Hoder snur seg i alle retninger for å finne ut hvor lyden kommer fra og vi ender alle opp med å stå og se på et stort teppe av lysegrønne bregner som brer seg ut framfor oss. Der bregnene slutter tar den bakenforliggende barskogen over det visuelle inntrykket og helt øverst i mitt bilde ser jeg en truende mørkegrå himmel. Det er noe religiøst over opplevelsen, samtidig som jeg føler at noen peker på meg. Det er som om det er den store tunge fingeren som dukker opp i introen til hver episode av Monty Python’s Flying Circus som peker på oss alle sammen.  

Fra å se på dette grønngrå skuet beveget vi oss bak bregneteppet og inn i barskogen. Der møtte en introvert Sandra Johnston oss. Hun brettet en rød, tynn regnjakke over hodet, og med armene gjennom ermene beveget hun seg raskt framover mens jakken laget en skarp blafrende lyd i det hun beveget armene raskt fra hverandre. Jeg trakk meg bakover, bare avbrutt av spisse grener som gjorde det vanskelig å bevege seg. Disse grenene påvirket også Johnston som gikk sakte med lukkede øyne mellom trærne, hang seg fast og viklet seg løs flere ganger, og avsluttet sin performance sammrullet rundt foten av et tre. Fra denne veldig kroppslige opplevelsen fikk vi en helt annen opplevelse på en steinalderboplass på Ytre Lygra av Brian Catling. Vi ble presentert for en rollefigur som for meg bare kan beskrives som en misslykket magiker. Magikeren prøvde å overtale oss i sine bevegelser om at hans trekkoppfugl var ekte, og at den aldeles ikke var en defekt konstruksjon i tre. Den høye trollmannen beveget seg bak en strek markert i bakken lenge, men plutselig krysset han den og nærmest kom ut av fiksjonen og inn i vår virkelighet for å enda en gang insistere på at hans rekvisitter var ekte. Det ble et så klart skille at de to små guttene som satt nærme dette skillet reiste seg raskt og rygget tilbake og ut i landskapet. Magien ble dermed brutt, men helt til slutt i denne vandringen gjennom både kulturlandskap og kunstneriske uttrykk fikk vi restituert magien i festivalens siste verk av den finske Roi Vaara. Midt blant beitende kuer og enda mer lynghei fikk vi se en skapning på en høyde ved stien vi ferdes på. Sakte gikk det opp for meg at det jeg så var en mann innpakket i sorte ballonger, og at disse var ballonger på flukt. En etter en ble de skåret løs fra mannens plagg og fløy sakte ut over havet, og befant seg midt i festivalens tittel; mellom himmel og hav. Som en avslutning på en dags performancefestival var dette en verdig slutt. Uten friksjon, og med en selvfølgelighet, svevde de av gårde slik publikum selv var i ferd med å gjøre. Hvert til sitt. 

Et annet bilde denne siste perfomancen kan framprovosere er hvordan kunsten hele tiden svever. Jeg næmer meg ”Mellom himmel og hav” fra et slags kunstsentrum, Bergen sentrum, og ut til Lygra. Plutselig er det som om verden er kommet hit, og ikke til en institusjon i sentrum. Her finner vi internasjonalt anerkjente kunstnere samlet sammen fra et nettverksom som generøst blir delt med publikum, og beviser at kunstens sentrum kan være hvor som helst. For selv om kunstens verden hele tiden sirkler rundt et skiftende antall og geografisk plasserte urbane strøk, ser vi med denne festivalen at dette sentrum like gjerne kan være på landet et sted, om enn for en kort stund. Denne festivalen, og mange andre lignende tiltak, blir i mine øyne presenter som en løsning på en av kunstens evig tilbakevendende konflikter, konflikten mellom sentrum og periferi. I guess you should have been there, right?

Publikum på vei tilbake til bussen.

ENGLISH
 "I guess you had to be there"
Text by Anne Szefer Karlsen
All photos by Arne Skaug Olsen

Audience aproaching Artur Tajber's work

In English, you have a sentence that can be used in this context: "I guess you had to be there". This is often said when someone, often by me, tentatively recounting an event, but as the story's end realizes its lack of conviction. It is a phrase I use when my joy of telling takes over; so I intend to do here. Inadequacy of language is made visible to me, and I begin my text with this insight, almost resigning. The reason I continue to write a less successful retelling, is to open up a discussion about what really happened. I hope it might be of importance with a less successful retelling to promote and open up a space around an international performance festival. "I guess you had to be there" can also be used to show the invisible connections between people. When two individuals have experienced the same thing such a sentence is redundant, they have both been present. And although the experience is completely different as these two person take part in the same situation; without the one, the other would have experienced the event slightly different.

Robert Alda showing and telling something to the audience

Irma Optimist lecturing

By being on a certain place, interacting with a landscape and by engaging as audience in a performance festival in a place like Lygra something occurs which can be described through Fernando Ortiz's concept of 'Transculturation'. Transculturation was launched already in 1947, and is a concept that increasingly can describe our own time, including art. It is an optimistic description of the result of global phenomena. Cultures that are in contact with each other, in one way or another always will be in conflict because of their differences. Yet it is inevitable that cultures come closer and closer together as a result of improved communication and transportation. This creates new forms of contact. These new surfaces of contact, thus creating conflict, Ortiz believed man would always strive to end conflicts in the long term. In art, I would argue that clash of contact can only be regarded as positive. They rarely result in war or other physical confrontations, very well known from other fields of society. In worse case, a conflict will result in one view point being ignored by its opponent. At best, which is most often the case; the conflict gives way to new forms of art, new audiences, new ways of discussions and further expansion of the arts.

Artur Tajber contemplating

Kurt Johannessen, performing Blu 8

In this way, a performance festival like "Between Sea & Sky", which is also a result of improved communication and transportation, more functions. It creates contact between artist and landscape, contemporary and history, center and periphery, and last but not least between work and audience. Some of these contacts will also cause tension or conflicts. Some have been laid out elsewhere, while some were for me solved on Lygra.

Karen Kipphoff attacking

By reside in a landscape; it will appear differently for the next one who enter the same landscape. People leave traces behind. So the question arising is which ground is the artists in this festival stepping on. Lygra is one of the few remaining heathlands in Europe. A cultural landscape that has stretched all along the European west coast as far as Portugal, but is now urbanized or taken over by forest in most places. So this is one of the last coastal heathland in Europe, and its purpose today has the function of preserving this cultural landscape, not as before, to feed the people living there. The way artists have approached this historical fact is hardly present in their works, I believe. But as an artist, one is not a committed to take into consideration the whole historical backdrop of a specific site. Whoever comes closest in my view, is Karen Kiphoff’s performance. Halfway through the first trek along the paths of Lygra, we are caught off guard by the artist who has taken on the disguise of an urban woman out of familiar context. She has a black shoulder bag and umbrella, and is dressed in a black trechcoat-like jacket. With her umbrella the woman frenetically hits a multi-colored long-haired carpet, located in the massive ferns. Between the blows she says things like, "There you are!" And "I told you not to come here". From my own perspective this action reflects my reluctance to move into the wild, but caused by the specific situation I am lured into nature by my interest in art. And since the work has not been given any title in the program, so I take the liberty to interpret this experience in relation to my own position.End of September earlier this year, Tore Næss in a critique in newspaper Klassekampen wrote" This interpretation is weird, but weird interpretations are also an important part critical praxis. Interpretations that are farfetched give the author space for autonomy, and facilitate the transgression that makes criticism a work of art in its own right. Thank you." When one anyway is tricked into the wild, the bodily experience also becomes part of the festival, and when Kurt Johannessen in his " Blu 8 " slowly enters into the water, barefoot wearing his black suit, I get chills along my back. Even if the place is named The Bathing Bay and the callender tells August, it must have been freezing cold.   After moving into the sea till the water reaches his knees, he turned slowly toward the crowd happely left on shore. Slowly he begins to wash his face in the water with his hands, and gradually the water colors his skin. Or is it the sky mirroring itself in his face like in the water?   It's hard to tell, but magic it is.

 Anthony from Fire Birds

The festival lasted one day, the 27th August 2005, which was for the time of the year, rainy and cold. Luckily, the experience was not interrupted by rain but concentrated to lunch break whenit poured down. Before lunch, a hike of two and a half kilometer along the trail was offered. This walk was started by a playful performance entitled "Froggy Goes to Heaven" performed by the group Firebirds. They have previously worked mostly in urban spaces, but took the challenge of creating a totally new work for Lygra, without hesitation. We were greeted by two persons hanging from the branches of leafless trees underlined the wind rushing across Lygra. The audience was then by the jumping and singing performance group of three, led down the path. The piece was finished by the help of the audience who had to pass through the human gate. First and foremost it is clear that this group probably belongs in the urban space, but as a soft entrance to the festival it worked very well. By making the audience smile and laugh “Froggy…” lowered the barrier the audience might have had. Performance art can appear as complex and challenging.  

Agnes fra Fire Birds

The Fire Birds’ gate opened both the festival and the next work, already mentioned, "Blu 8". To have the heat back into your body, the audience had to do a longer walk to reach Ytre Lygra. On a top we were met by a partly inclusive performance. Robert Alda showed selected audience content in a white box made ​​of Lego blocks. After being shown the landscape and the sea around the ridge we were placed, each selected person was showed the secret content. I was not selected to watch, so for me it is just as hidden as for you who read this text. However I had the pleasure of seeing Boris Nieslony’s unannounced performance inside a shed on the way from one to the other, like a comment to the wild sheep and cows we passed on our walk. Somewhere in there we heard the bleating of a sheep and since my dealings with such scenery are rather limited, I thought this was as natural. One of my companions however, believed that this sheep was locked up against its will, and opened the door. Great was our surprise when it revealed the artist who was responsible for the lifelike cry, bent over a lit candle.  As a conclusion to this first loop we almost walked all the way back to our starting point at Lyngheisenteret, to witness Finnish Irma Optimist’s performance. Again, at least my smile brought out. In the midst of this performance, we got a loud litany listing electrical appliances and devices. It all ended by a repetitive walk back and forth over a short distance while she carried a flag with an infinity sign ∞ , to the sound of a familiar march. At the end of the marching, the flag was resolutely grounded in the field, but do not ask me which composition it was. " I guess you had to be there " 

Robert Alda with selected audience

An extended lunch break, serving local wild mutton soup, was part of the festival program. This established contact between audience very similar to the one experiences traveling, being in a room full of strangers you have to deal with. Also the artists who participated in the festival are familiar with this sociality, and it is on the base of this fact they are invited by the organizers. Artists, and especially performance artists, have to relate to new places, and become travelers in their profession. "Between Sea and Sky" reflects this reality. Artists are invited, are based on previous cooperation with the local artists who organized the festival and also participated with their own work.

Skylla & Charybdis during fight

Almost as a reflection of the art world and our lunch experience where we struggled to get served soup in time,  after the break we got to  experience the work "College - Competitor" by Ingunn Wright and Rita Marhaug. Just as we know it was cold in the sea to Johannessen, this must have given some pain. From behind a ridge just outside of Lyngheiseteret we hear the artists cry out for each other. Eventually they will appear on the ridge. It is with distinct pleasure they embrace each other and the embrace becomes one embarrassing long hug which in turn develops into a wrestling match. The wrestling becomes more heated and intense and the artists fall, and in a, fighting rolling, mode they moves rapidly downhill against the audience. They end in a puddle, but will not derail and continue. When they dissolve they're trekking up the hill again. Again we hear their yearning cry out for each other behind the ridge, which is interrupted by something, we can only assume to be even a fight.

Artur Tajber making a move underneath, ignoring his audience

As Wright and Marhaug lets us believe that they repeat their action, the audience on their side repeats walking inward Lygra again. Back at the bathing area, we meet Polish Artur Tajber that in silence performs. The strongest element left in my memory is his conclusion that goes underground, literally. Since we physically move from art work to art work one will automatically compare the last seen with the next. After Tajber, there is very little to see. However, the experience of the next work is monumental in its simplicity. As we move through the heathlands we hear someone screaming, which recites a text you think you recognize, but it is impenetrable performed in German. Heads turned in any direction to find out where the sound is coming from and we all end up having to stand and watch a huge carpet of bright green ferns that spreads out in front of us. At the end of the ferns, the underlying coniferous forests takes over and the very top of my image, I see a menacing dark gray sky. The experience has a religious taste, and simultaneously I have this feeling of someone pointing at me. It's as if it's the big heavy finger that appears in the intro to every episode of Monty Python 's Flying Circus pointing at all of us.

From looking at this grayish green image we moved behind the fern carpet and into the pine woods. There we were met by introvert Sandra Johnston. She folded a red, thin raincoat over her head and with her arms through the sleeves she moved quickly forward while the jacket made ​​a sharp fluttering sound coming from quickly arm movements. I pulled back, only interrupted by sharp branches that made ​​it difficult to move. These branches also affected Johnston who walked slowly with closed eyes between the trees. Several times she got stuck and tangled loose, and ended her performance rolled around the base of a trunk. From this very bodily experience we got a completely different experience in a Stone Age settlement on the Outer Lygra by Brian Catling. We were presented with a character I only can describe as a failed magician. Through his movements the magician tried to persuade us that his wind-up bird was real, and absolutely not only a defective design made of wood. The high sorcerer for a long time stayed behind a line marked on the ground, but suddenly he crossed it and almost came out of fiction and into our reality, once again insisting that his props were real. It was such a clear separation, that two little boys sitting close to the demarcation line, quickly got up and backed away into the landscape.The magic was thus broken, but the very end of this walk through both the cultural and artistic expressions we had recovered the magic by the festival's last work created by Finnish Roi Vaara. Amid grazing cows and even more heath we saw a creature on a hill near the path we are walking on. Slowly it appeared to me that what I saw was a man wrapped in black balloons, and that these balloons slowly were escaping. One by one, they were cut loose from the man's garments and moved out over the sea, and found themselves in the middle of the festival's title; Between Sky and Sea. As a conclusion to a one day performance festival this was a worthy end. Without friction, even a platitude, they floated along merrily, as the audience was about to do. Each to his own

Another picture this last perfomance can recall is how art is constantly floating. I approached "Between Sea and Sky" from a kind of art-center, Bergen, and out to Lygra. Suddenly it is as if the world is coming here, and not to an institution in the city. Here we find internationally renowned artists gathered from a network that is being generously shared with the public, and proves that an art center can be anywhere. Even though the art world constantly is circling around a changing number and geo-urban areas, we experience through this festival that a center can just as easily be in the countryside somewhere, albeit for a short while. This festival, and many other similar arrangements are in my opinion presents as a solution to one of art's eternal recurrent conflicts, the conflict between center and periphery. I guess you should have been there, right?

home