DELTAGENDE KUNSTNERE PARTICIPATING ARTISTS

1 Robert Alda (Poland/Norway) 
2 Brian Catling (United Kingdom)
3 Nieves Correa (Spain)
4 Joan Casella (Spain)
5 Hege W Eriksen (Norway) 
6 Traci Kelly and Richard Hancock, duo work (United Kingdom) 
7 Kurt Johannessen (Norway)   
8 Rita Marhaug (Norway)
9 Hilde Skevik og Ellen Henriette Suhrke, duo work (Norway)
10 Melati Suryodarmo (Indonesia)
​11 Gøril Wallin (Norway) 
 

NORSK
 "Samling på valen"
Tekst  av Frode Sandvik 
Alle foto av Nisa Ojalvo (unntatt bilder av Gøril W)

Publikum på vei ut mot flyhangarer

Med sin plassering ytterst mot havet på Askøys nord-spiss er Herdla et grenseland; lavtliggende, myrlendt, værutsatt og fuglerikt. Øya har dessuten historiske ruiner, som riktignok ikke stammer fra en fjern fortid, men fra en flybase anlagt av tyskerne under okkupasjonen. Dette landskapet har nå for annen gang vært sted for performancefestivalen Mellom himmel og hav (den første av i alt tre festivaler fant sted på øyen Lygra i Nordhordland). Som tidligere er den bergenske gruppen av performancekunstnere i akt B (Kurt Johannessen, Rita Marhaug og Robert Alda) vertskap for kolleger fra inn- og utland – denne gangen et bredt spekter av kunstnere, der de yngste fremdeles er studenter ved kunsthøgskolen og den eldste Oxford-professor og internasjonalt anerkjent samtidskunstner. Brian Catling dukker opp tidlig i løypa, ytterst på et nes hvor han bærer på noe som ser ut som en stor fisk. Ved nærmere øyesyn viser den seg å være et slags frankensteinsk monster, bestående av et torskehode surret fast til en fiskeformet syntetisk kropp med kvinnebryster. I likhet med Catlings kykloper dannes det et ambivalent mytologisk bilde, i dette tilfellet med allusjoner både til kjempefisken, havfruen, sjamanen og buktaleren. Og bildet skifter alt ettersom man betrakter situasjonen på avstand – som en fjern legende – eller om man går ut på neset, der materialene og nærværet tar over.

Traci Kelly at arbeid

Gøril Wallin serverer spesialiteter fra Finnmark, Traci og Richard i bakgrunnen

Et titalls performancer som foregår simultant over fem timer, spredt utover et større område, må nødvendigvis oppleves stykkevis og delt – uten at det nødvendigvis oppleves som et problem. Det tilfører festivalopplevelsen en flyt av oppdagelser og gjensyn, skilt av ukjente hendelsesforløp. Den britiske performanceduoen Tracy Kelly og Richard Hancock er plassert først i sløyfen som går rundt valen, og er for mange det første og det siste man passerer. Det hele begynner som to atskilte handlingsforløp, som gir et sammensatt inntrykk av beskyttelse, sårbarhet, kontroll og overføring: Kelly klipper strimler av sin egen kjole og tvinner dem rundt piggtråden i et gjerde; Hancock går langs gjerdet med et bøyleformet ”instrument” som omslutter piggtråden uten å berøre den. Ved neste gjensyn står de urørlig i hver sin posisjon knyttet sammen med en stoffremse, som om ideen om gjerdet har tatt bolig i dem. Enkelte av de deltakende kunstnerne bruker hele eller større deler av området.  Spanske Joan Casellas vandrer med et stykke drivved balanserende på hodet og en seilskutetegning i hånden. Kanskje han er på sporet av vrakgodsets antatte opphav, eller reisen med havets strømninger som førte den hit, store fortellinger som liksom alltid ligger nedfelt i trestykker som blir skylt i land. Gående er også duoen Hilde Skevik og Ellen Henriette Suhrke – det vil si – en av dem går og bærer den andre på ryggen. På et plan er det et enkelt bevegelseskonsept som settes i verk, den passive og den aktive, som kanskje kan relateres til Skevik og Suhrkes bakgrunn fra dans. Sett i sammenheng med Casellas’ og Catlings ”bæreprosjekter” smitter en viss inderlighet over på opplevelsen, et inntrykk som grenser mot naturmystikk når de senere dukker opp fra et hull i en av øyens ruiner, med hodene tett i tett og lukkede øyne. Gåingen er sentral i flere av Rita Marhaugs performancer, som gjerne har et fysisk og direkte uttrykk. Tematisk har hennes performancer spent fra nære relasjoner til økonomiske systemer og ressurser. Her går hun raske runder langs stranden og turveiene, kledd i hvitt og innsauset med en sort væske. Performancen som er titulert Norwegian liquid berører på merkelig vis (slik jeg opplever det, vel å merke) både black metal-estetikk og oljen – to av Norges fremste eksportartikler på hvert sitt område. Mens førstnevnte utnytter skrekkeffekter, er det oljen som utgjør en reell risiko. Settingen i et vernet naturområde antyder en av flere problemstillinger. Marhaug søker og holder fast blikket til de hun passerer, noe som inngir en følelse av forpliktelse som jo faktisk er påkrevd i disse spørsmålene.

Brian Cattling

Hege W Eriksen i den gamle hangaren

Restene etter flybasen på Herdla er ramme for flere av performancene, som igjen kan spille på ruinens særegne egenskaper: Påminnelsen om tid, historie og endring, sentralt i ruinestetikken siden 1700-tallet, (ned)brytningen i møtet mellom natur og kultur, og den åpne markeringen av et område. Ruinene på Herdla har forskjellig karakter. Den vesle lunden som har vokst opp i og omkring det gamle våpenlageret ved den såkalte Paddehålo fremstår som et særlig pittoresk og ladet sted. Kurt Johannessen har utmerket seg med sine tidsutstrakte og samtidig svært konsentrerte performancer.  I mange av dem gjennomgår han selv eller stedet en langsom forvandling ved hjelp av minimale virkemidler og gjentatte handlinger over lang tid – som i denne performancen, der et virvar av tynne tråder fester seg til trestammen og kunstnerens regnvåte hender og ansikt. De to hangarene litt bortenfor har en monumental form med vegger på tre sider og en åpen front mot stranden. En velegnet plass for performancer som søker å skape sterke visuelle bilder, slik som de til Melati Suryodarmo. Vi som var på Himmel og hav i 2008 glemmer ikke så lett hennes ”bed-in” med en død fisk, en slags sørgedans over alt dens bibelske og mytologiske symbolbetydninger. Suryodarmo, som er tidligere elev av Marina Abramovic, arbeider mer i det episke enn i det hverdagslige, ofte med referanser til filmens og reklamebildets tablåer.  Når hun skjærer seg systematisk gjennom et atlas ark for ark, og setter de utskårne kartbitene i spill med jord og vind, slås det an en vidstrakt tematikk som spenner fra frigjøring til forfall. Avslutningsvis samles en ”kropp” av tang og tare ved siden av den ribbete boken.  Virkningsfull er også Hege Eriksens bruk av hangaren hun har plassert seg i. Performancen går ut på at Eriksen blåser opp nittini hvite ballonger til bristepunktet og slipper dem. Samtlige eksploderer umiddelbart etterpå, og smellene kastes tilbake fra de tykke murveggene med forsterket kraft. Den hvite ballongen, som vi er vant til å tolke som uttrykk for håp og fredstanker fra diverse massemarkeringer, inngår her i en sammenheng der alt dette snus om til sine motsetninger. Så refereres det også til en viss 80-talls hitlåt og kaldkrigsdokument; tyske Nenas 99 Luftballoons og dens skrekkvisjon om et Berlin lagt i ruiner av atomkrig. 

Hilde Skevik og Henriette Suhrke, første performance

Kurt J og publikum

De mange kuene som tråkker omkring på festivalområdet bidrar til en lett bisarr stemning, selv om det tross alt er dyrelivet som representerer den vante hverdagen her ute på valen. Robert Alda utnytter like godt dette i sin performance. Aldas prosjekter har ofte et humoristisk islett, som heller ikke denne gangen er fraværende. Omdreiningspunktet i performancen er et medbrakt objekt – et byggverk av røde pleksiglassplater som fungerer som beholder for en samling av porselensaktige skjellformer. Gjenstanden blir flere ganger avduket, men holdes for det meste holdt skjult, mens Alda opptrer som både vokter og budbringer blant folk og fe. Når Alda holder en bit av kunstverket sitt fram for et drøvtyggende dyr, kan situasjon minne vagt om Mark Tanseys ironiske Innocent Eye Test. Men her dreier det seg snarere om en form for dedikert absurdisme, som kommer til uttrykk i den nette utplasseringen av skjell i kuruker og den tilsynelatende planløse strekkingen lange snorer fra duken og ut i terrenget. Bidraget til spanske Nieves Correa befinner seg i et lignende univers. Der Suryodarma griper mot det episke, tar Correa utgangspunkt i dagliglivets gjøremål og objekter – en fremgangsmåte som har blitt beskrevet som praktisk og direkte, men på samme tid gåtefull. Correa er stasjonert ved starten av den gamle flystripen på Herdla, der hun har utstyrt seg med en stol, diverse klesplagg og et kosteskaft. Gjenstandene inngår i en rekke gjentatte handlinger, som både kan gi fornemmelsen av fordreide huslige oppgaver og se ut som mystiske flaggsignaler til en uviss mottaker. Og når vi først befinner oss i avdelingen for forskyvninger er festivalens kunstneriske cateringtilbud, utført av Gøril Wallin, et foreløpig ytterpunkt. Når fikk du sist servert reinsdyrkjøtt av en flyvertinne med gevir og pelskledd trillevogn?

Joan Casellas med drivved

Melati, detalj av performance

Den norske 1800-tallskunstneren Theodor Kittelsen var trukket mot ytre øyer, som Skomvær i Lofoten og Jomfruland lengst ut i Kragerøfjorden, der han best kunne hente ut det mytologiske i landskapet og fylle det med litterært innhold. Slike steder har en tendens til å sette våre forestillinger i sving – siste utposter hvor kreativitet praktisk talt har vært en forutsetning for å komme videre ut. Men de er også ofte steder med sårbar natur, i Herdlas tilfelle et naturreservat med spor etter en ikke så fjern verdenskrig. Et blikk for potensialet som ligger i stedets historie og landskap samler Mellom Himmel og Hav III, i performancer som hver for seg skaper et rom mellom det kjente og det ukjente.

Rita Marhaug, Norwegian Liquid

Robert Alda i samspill med publikum

ENGLISH
 "Arrivals and Departures"
Text by Frode Sandvik 
All photos by Nisa Ojalvo (exept images of Gøril W)

The locals and Robert Alda's performance in the background

Located on the northern tip of Askøy, the small island of Herdla represents a borderland; barely above sea level it lies there as a wide, weather-beaten, bird sanctuary of marshlands. The area is also filled with ruins from the airbase built under the German occupation. For the second time this landscape served as venue for the performance festival Between Sky and Sea (the first of, so far, three festivals was located at the island Lygra in Northern Hordaland). The hosts are the members of the Bergen based group of performance artists akt B (Kurt Johannessen, Rita Marhaug and Robert Alda) who invited colleagues from home and abroad to participate.  This year’s group included a broad spectrum of artists, of whom the youngest were still art students and the oldest an internationally renowned artist and Oxford professor. Brian Catling appears at the tip of a headland, carrying something similar to a large fish. On closer inspection it’s more like a Frankensteinian monster; a cod’s head attached to a fish-shaped synthetic body with breasts. Like Catling’s Cyclopes, it create an ambivalent mythological image, with allusions to the giant fish, the mermaid, the shaman and the ventriloquist. And the image changes according to whether you remain a distant observer seeing the legend from afar, or move onto the headland where the materials and presence take over.

Richard Hancock performing

Gøril Wallin provides the audience with specialties from Finnmark

For obvious reasons a program, consisting of approximately ten performances taking place simultaneously in the time span of five hours, will be a fragmented experienceOn the other hand, it adds a constant stream of discoveries and reunions to the festival experience, separated by unknown sequences of events. The British performance duo Tracy Kelly and Richard Hancock have been placed first in the loop around the site, and will be the first and the last group the public observes on their tour. It starts out as two separate sequences of events, creating a mixed impression of protection, vulnerability, control and transition: Kelly cuts strips off from her dress and ties them to the barbed wire fence; Hancock walks along the fence with a hoop-shaped ”instrument” which surrounds the barbed wire without touching it – like a wire hoop game.  At next encounter they stand immobile, bound with a strip of cloth, as if the fence itself has taken residence in their bodies. Some participating artists use all or large sections of the space. The Spanish artist Joan Casellas wanders around with a piece of driftwood balanced on his head and a drawing of a tall ship in his hand. Perhaps on a quest for the origins of the debris, or the tide’s voyage which brought it here. These are the epic stories which always seem embodied in driftwood on the beach. The duo Hilde Skevik and Ellen Henriette Suhrke also walk around – or rather – one carries the other on her back. On one level it appears to be a simple concept of movement, the passive versus the active, which perhaps derives from their background from dance. Contextualised with Casellas’ and Catling’s ” carried objects” a certain fervency seems to rub off on the experience. When they later emerge from a hole under the island’s ruins, with their heads stuck tight together and half-shut eyes, it almost borders on natural mystique. Walking is also a central aspect in several of Rita Marhaug’s performances, which are often quite physical and direct in expression.  Thematically her performances span from close relations to economical systems and resources. In this case she walks in circles along the beach and paths, dressed in white and covered in black liquid. The performance titled Norwegian Liquid oddly enough (as I see it) has references to black metal-aesthetics as well as oil – two of Norway’s most significant exports. Whilst black metal employs horror effects in marketing, the real danger can be found in the oil industry. The setting; in a bird sanctuary, suggests one of several possible interpretations. Marhaug seeks and maintains  the gaze of those she passes, indicating a sense of commitment.

Brian Cattling

Hege W Eriksen and 99 ballons

The ruins of the air base at Herdla provides a framework for several of the performances, which may reflect of the characteristics of ruins in general: As a reminder of time, history and change, and central to the aesthetics of ruins since the 18th century; the break between nature and culture and the open demarcation of territory. Herdlas ruins are diverse. The little grove which has grown up around the old armoury by Paddehålo is picturesque and charged. Kurt Johannessen is well known for his extended and highly concentrated performances. With a minimum of effects and repetitions over time, he and the venue undergoes a slow transformation –  as in this performance where a tangle of thin threads attach to a trunk and the artist’s soaked hands and face. The two hangars nearby is quite monumental with three walls and an open front facing the beach. The location is perfectly suited for Melati Suryodarmo’s performances with its strong visual backdrop. Those of us who attended the performance festival Between the Sky and the Ocean in 2008 are not likely to forget her ”bed-in” with a dead fish, almost becoming a dance of mourning rife with biblical and mythological symbolism. Suryodarmo, a former student of Marina Abramovic, works with epic themes, often with references to film and commercial tableaus. Leaf by leaf she cuts up an atlas, leaving the pieces exposed to earth and wind, thus drawing our attention to global issues spanning from liberation to decay. In a concluding movement she gathers a ”body” of seaweed by the shredded book. Hege Eriksen’s use of the hangar is also audibly effective. In her performance she fills 99 white balloons almost to the breaking point before she lets them fly. They all explode almost immediately. The sounds of explosions reverberate and are amplified by the thick concrete walls. The white balloon, usually symbolic of hope and peace at mass demonstrations, becomes inversed. There are references to a document of the cold war as well as to a 1980s hit; the German singer Nena’s 99 Luftballoons and its horror vision of Berlin as a nuclear war ruin. 

Hilde Skevik and Henriette Suhrke, second performance

Kurt J and Melati S

The livestock roaming the festival area creates an almost bizarre ambience, in spite of the fact that animal life is the main characteristic of the site when we’re not there. Robert Alda makes use of this in his performance. This time, as before, Alda includes elements of humour in his performance. The focus of the performance is an object, an installation of red acrylic pieces, which serves as a container for porcelain-like shells. The installation is mostly kept hidden, but occasionally unveiled. Alda acts as guardian and messenger between the public and the livestock. When Alda offers a piece of his art to a ruminant animal, the situation may vaguely compare to Mark Tansey’s ironic Innocent Eye Test. In this case, however, the situation is more of a dedicated absurd nature, expressed through the refined positioning of shells in cow-dung and the seemingly aimless stretching of threads from the canvas to the terrain. The Spanish performance artist Nieves Correa operates in a similar universe. Where Suryodarma is epic, Correa focuses on everyday objects and activities. Her approach has been described as practical and direct, yet enigmatic. Correa has been placed at the start of the old runway at Herdla, equipped with a chair, several pieces of clothing and a broomstick. The objects are used repetitively and create a sense of distorted domestic tasks or mystic flag signals to an unknown recipient. Since we have now entered the department of distortions, it seems appropriate to mention the festival’s artistic catering, provided and performed by artist Gøril Wallin. When were you last served reindeer from an airline hostess with antlers and a furry cart?

Robert Alda behind his installlatiin

Nieves Correa, and weather turning more friendly

The 19th Century Norwegian painter Theodor Kittelsen was attracted to the rim of islands on the Norwegian coast; Skomvær in Lofoten and Jomfruland by Kragerøfjorden, where he could be inspired by the mythology of the landscape and contextualise it to folktales. Places, such as these, spur the imagination – as final frontiers where creativity has been a precondition for evolution. Often these areas are vulnerable, like here at Herdla, a bird sanctuary with traces of a not so distant World War. The potential the site’s history and landscape creates makes Between the Sky and the Ocean III a comprehensive experience, with performances that open up a space between the familiar and the unknown.

Rita Marhaug, Norwegian Liquid in rural enviroment

Richard Hancock and Traci Kelly in duo work

home